Brasils grunnlov stadfester urfolks bruksrett til tradisjonelle leveområder. På egenhånd har Tapeba-urfolket likevel vært nødt til å ta tilbake området som historisk sett er deres. Hele det 4600 hektar store området som folket i dag bor på, er altså okkupert jord. "Dersom vi ikke hadde okkupert, ville vi ikke hatt noe sted å bo," forteller Antonio Carlos Teixeira, direktør på skolen i grenda. Han fortsetter: "Vinner vi ikke jorda vår tilbake, vil vi ikke overleve. De som har forsøkt å gjøre oss til slaver i generasjoner, de kjemper vi mot."
Differensiert undervisning: På skolen i en av Tapeba-folkets landsbyer lærer elevene tradisjonell sang og dans. Årelang undertrykkelse har ført til at mye av kulturen er glemt.
Historisk undertrykkelse
Siden den portugisiske invasjonen har urfolk i Brasil vært utsatt for forfølgelse, slavedrift og folkemord. I Ceará var undertrykkelsen særlig sterk, men også motstanden. Teixeira forteller at det var mye på grunn av Tapeba-urfolket sin motstandskamp i Fortaleza at portugiserne ble hindret fra et videre inntog innover og sørover i Brasil. Mens Tapebaene mistet sitt språk og mye av sin kultur på grunn av den brutale kolonialiseringen, har urfolksgrupperinger innover i landet kunnet bevare sin.
Ikke bare språk og kultur gikk tapt som følge av kolonialiseringen. Også urfolkenes territorier har blitt frarøvet dem. Tapebaene sine tradisjonelle leveområder har blitt kjøpt opp av private aktører, noe som har resultert i at grupperingen gradvis har blitt presset opp i et hjørne. Til sist bodde hele folket i skogkanten av storgodseierens eiendom. Etter at Brasil fikk ny grunnlov på 80-tallet var Tapebaene dermed det første urfolket i Ceará som tok til kamp for å få anerkjennelse for sitt territorie. I grunnloven blir urfolkenes rett til tradisjonelle leveområder garantert, og staten er forpliktet til å anerkjenne og avgrense deres territorier. Utfallet av en slik demarkasjonsprosess skal være ekspropriasjon av selskapers eller storgodseieres jord, dersom denne viser seg å være tradisjonelle urfolksområder. Lovnaden da grunnloven ble nedtegnet var at landområdene til Brasils urfolk skulle bli opptegnet, garantert og fordelt i løpet av fem år.
Vanskelig ventetid
I Tapebaenes tilfelle har demarkasjonsprosessen gått langt over tidsfristen. Selv om grunnloven ble vedtatt for snart 30 år siden, venter urfolksgruppen fortsatt på å få bruksrett over sine historiske områder. Årsaken til at prosessen trekker ut? Eieren av jorda ønsker ikke å selge, og det har dermed oppstått en juridisk tvist. Utfallet av konflikten har så langt blitt at urfolkets rettigheter ligger på vent, mens eieren av jorda fortsetter som før. Antonio Carlos Teixeira er tydelig i sin sak: "Brasils lover, de som skal garantere våre rettigheter, følges ikke i praksis. Lovene i dette landet er kun for hvite menn."
Motstandskamp: Direktør for skolen, Antonio Carlos Teixeira, fortalte oss om motstandskampen til Tabeba-urfolket.
Situasjonen fram til 2003 var uutholdelig - folket fikk ikke de rettighetene de hadde krav på og befolkningen bodde fortsatt i skogkanten av jordeierens eiendom, gjerdet inn av jordeierens høye gjerder. Teixeira forteller at halvparten av alt de produserte måtte gis til han som eide jorda. "For et folk som er vant til å jakte på store områder, fiske og dyrke jorda, er ikke dette et levelig liv", konstaterer han.
Samtidig som folket var presset ut av sine tradisjonelle leveområder, opplevde de at offisielle dokumenter heller ikke kunne gi dem trygghet. Sosialantropologer fra FUNAI, urfolksdirektoratet i Brasil, har studert Tapebaenes område og konkludert med at urfolket har krav på et 30 000 hektar stort område. Som følge av politisk spill har de imidlertid foretatt to revurderinger av dette estimatet, og i dag er området som Tapebaene har rettigheter til redusert til 13 000 hektar. Mens de venter på at demarkasjonsprosessen skal ferdigstilles, ser de altså at de mister retten på mer og mer jord.
Okkupasjon
Som følge av den trege demarkasjonsprosessen begynte grupperingen derfor arbeidet med å ta tilbake området sitt på egenhånd i 2003, og i dag har de okkupert et 4600 hektar stort område. Livet er bedre - de har blant annet egne differensierte skoler der de lærer om egen kultur og om den historiske undertrykkelsen av urfolk i Brasil. Dessuten dyrker de mat til eget konsum og fisker i en innsjø på det okkuperte området. Men jordbruket gir ikke nok til å dekke alles behov, og de fleste familiene er derfor nødt til å jobbe på nærliggende fabrikker. Området er altså for lite til at de kan leve slik de tradisjonelt har gjort.
Den største påkjenningen er imidlertid den lange ventetiden og livet i usikkerhet. For uten en ferdigstilt prosess står grupperingen uten formelle rettigheter. De trues fra flere hold, blant annet fra selskaper som ønsker å bygge ut på deres tradisjonelle områder. Den nærliggende jernfabrikken Tabuleira Molas ønsket blant annet å bygge nye lokaler og med det demme opp innsjøen som urfolket bruker til å fiske. Etter mye kamp klarte Tapebaene tilslutt å stanse utbyggingen, og jernfabrikken befinner seg i dag utenfor deres områder.
Kampen nytter
Ved å okkupere storgodseierens jord har livssituasjonen til urfolket Tapeba forandret seg til det bedre. At kampen nytter er det lite tvil om. Men for urfolket er ikke kampen vunnet før demarkasjonsprosessen er ferdig og de har juridiske rettigheter til sin jord. Nå artikulerer de derfor med andre urfolksgrupperinger, i Ceará og i resten av Brasil, for å sette fokus på den undertrykkelsen de opplever. For urfolk over hele Brasil er det gjennomgående at prosessen for å få jorda de har krav på tar svært lang tid. Det er ingen tvil om at dette skyldes at storgodseieres og multinasjonale selskapers interesser ofte går foran fattige urfolks.
Gjennom artikulering, og med støtte fra andre organisasjoner, deriblant MST, vil forhåpentligvis prosessen snart skyte fart, og jorda som historisk sett tilhører Tapeba-urfolket i Fortaleza også formelt sett bli deres.